Induksjonsoppvarming bruker den induserte strømmen (virvelstrømstap) generert i en leder under påvirkning av et høyfrekvent magnetfelt, sammen med effekten av magnetfeltet inne i lederen (hysterese tap), for å varme opp selve lederen.
Når en metallisk leder plasseres i et-høyfrekvent vekslende elektrisk felt, i henhold til Faradays lov om elektromagnetisk induksjon, vil en indusert elektromotorisk kraft genereres inne i lederen. På grunn av lederens svært lave motstand genereres en sterk indusert strøm. I følge Joules lov vil det vekslende magnetfeltet føre til at strømmen i lederen flyter mot lederens overflate, og forårsaker hudeffekten. Tettheten til vekselstrømmen er direkte proporsjonal med frekvensen; jo høyere frekvens, desto mer konsentrert er den induserte strømtettheten på lederens overflate, dvs. desto mer alvorlig er hudeffekten. Dette reduserer det effektive ledende området, øker motstanden, og får dermed lederen til å varmes opp raskt.
Når det går strøm gjennom en leder, genereres det samtidig et magnetfelt rundt den. Den høyfrekvente-strømmen strømmer inn i en induktorspole viklet inn i en sløyfe eller andre former (vanligvis laget av kobberrør). Dette genererer en sterk magnetisk fluks med øyeblikkelige polaritetsendringer i spolen. Når metallet som skal varmes opp er plassert inne i induksjonsspolen, trenger den magnetiske fluksen gjennom hele det oppvarmede materialet, og genererer store virvelstrømmer i motsatt retning av varmestrømmen i det oppvarmede materialet. På grunn av motstanden til det oppvarmede metallmaterialet, genereres Joule-oppvarming, noe som får temperaturen til selve metallmaterialet til å stige raskt, og dermed fullføre oppvarmingen av metallarbeidsstykket.